14. Juni: Vonde skjebner og griske byråkrater!

Dagen startet med et besøk til Sopadi. Det er en NGO som hovedsakelig jobber med voldtatte kvinner. Sopadi har et senter i bydelen Sange, denne besøkte altså vi. Etter å ha fått tillatelse av byens overhodet, noe man alltid må i Kongo, steg vi inn i et lite hus. Det sto noen benker plassert og vi satte oss ned. Straks var hytta full av barn, damer, og Sopadi ansatte. Jeg mener FULL av barn, og da underdrives det ikke. Etter en åpningstale steg vi inn et nytt rom for å intervjue folk. Først kom tre små barn. De var foreldreløse, hadde ikke slekninger til å ta vare på seg. Etter at en av guttene fortalte sin historie, var det flere som ikke greide holde på tårene. Hans mor og far hadde under den siste krigen blitt dratt ut av huset og halshugd. Idag er gutten bare 13 år, og i et samfunn så hardt som det i Kongo, sa gutten selv at han aldri ville klart seg uten hjelp fra Sopadi. Han var bare en av mange hundre i samme situasjon... 

Deretter kom det inn en gjeng voksne kvinner. Alle voldatt. En av dem fortale sin historie, om hvordan hun plutselig var blir overfalt, og hvordan hun fremdeles var redd for at noe lignende kunne skje igjen. Voldtatte kvinner har det dårlig i Kongo. Deres menn forlater dem enten av ære eller av frykt for aids, de blir utstøtt av samfunnet. Sopadi jobber aktivt med å forandre slike holdninger. Dette var en sterk opplevelse å være med på.

Agenten. Jeg lovet å komme tilbake til han. Vi måtte ha med oss en agent til Sange når vi skulle filme, så han kunne «passe» på oss og sørge for at vi ikke filmet noe ulovlig. Ikke bare hadde vi betalt på kontoret tidligere for hans "tjenester", i tilegg maste han hardt på Janvier om å få ti dollar til siden han var med oss. Korrupsjonen er overalt, og den eier ingen skam. Vi kjøpte noen bananer og drikke mens vi kjørte, siden det et stykke å kjøre. Så fort denne agenten fikk tak i bananklasa var det over og ut for oss andre. Agenten skrellte banan etter banan i et styggfort tempo og snart hadde den griske byråkraten slukt hele bananklasa! Var som å se på en utsultet gris fylle i seg. Senere på dagen skulle "The Uvira Project" offisielt åpnes. Janvier hadde dratt på seg dressen, hans onkel det samme, jeg kjørte Jeans og t-skjorte, det samme gjorde heldigvis kamerafolka våre å, Nico og Puta. I en stor sal var representanter fra det sivile samfunn dukket opp. Lærere, handelsfolk, og politikere. Borgermesteren satt godt plassert  og fulgte nøye med. Det forbauset meg hvor stort det faktisk var at et lite bibliotek ble åpnet her i byen. Det fantes ikke fra før! Etter åpningstalene gikk vi over til senteret og klippet snora foran døra som et symbol på at nå er senteret åpnet engang for alle. Etter en kjapp omvising begynte straks diskusjonen i hagen. Borgermesteren og andre begynte å diskutere nye utviklingsstrategier, utdanningssystemet og miljøet. Merklig å se hvor store ringvirkninger et lite prosjekt kan ha:) Vel, gratulerer så mye, Prosjekt Uvira er åpnet, kom og les!