8 til 11 juni: Luxushotell. Kjedelig. Alle kjenner den vestlige standard. Stivt, pent og overfladisk. Jo, vi intervjuet FN ansvarlig for flykninger her, iallefall informasjonansvarlig, var veldig bra!

11.Juni: Tilbake til Uvira, igjen.
Vi er tilbake i Uvira. Grensa fra Burundi til Uvira ble nok engang trøbbel, og vi fikk alle sammen en bot hver på noen dollar:) Ellers brukte vi dagen på å går rundt i byen og filme hverdagslivet. Folk som driver småsalg med alt som selges kan, grønnsaksmarkeder, kvinner som jobber og bærer alt mulig på hodet. Det er lite avansert, og folks måte å tjene penger på forgår mye i uformell sektor. Uvira er så og si blottet for industri og teknologi, så da må man finne en måte overleve på. Kinesiske mobiler og kontantkort blir solgt som hakka møkk!

12.Juni: FN tur! Igår forhandlet jeg og Janvier fram en avtale med FN gjennom vår kjære kontakt, karaokesyngeren Oscar. Til Janviers store frustrasjon fikk vi bare to plasser i et FN-helikopter som skulle på et oppdrag. Siden vi lager en dokumentarfilm måtte vi gi de to plassene til våre kameramenn Ole Einar og Nico. Bildene ble iallefall kjempebra, og gutta fikk en god opplevelse. De pakistanske FN-soldatene var mer en villig til å poserere på et par bilder å.

13.Juni: Mamma og pengepress.
Vi startet dagen med å besøke en gravplass der Janvier besøkte sin fars grav. Etter dette, mens vi skulle ta en lunsj, fortalte Franck oss, Janviers onkel, at noen agenter hadde mast om at vi måtte betale noen penger for filmingen vår, hele 100 dollar. Dette hadde vi ikke fått beskjed om før. Vi dro rett ned til immigrasjonskontoret for å ta en prat om dette. Sjefen for kontoret, «mama» som hun ba oss kalle henne, hadde tidligere gitt oss filmetillatelse og var veldig positiv til prosjektet vårt. Men inne på kontoret møtte vi en mellommann, som nektet oss å møte «mama». Han hadde skrevet et regning på et tobakkspapir på 100 dollar. Bare piss. Vi gutta der inne fyrte oss opp og stemningen ble aggressiv. Det endte med at jeg slang filmetillatelsen på pulten hans og alle gikk rett ut i protest og vurderte å droppe hele prosjektet. Vi satte oss på utsiden og forlangte å få møte «mama». Tilsutt ble vi kalt inn på nytt. Inne på «mamas» kontor satt mellomannen med en ydmyk holdning. Jeg måtte først be om unnskyldning for å ha kastet filmetillatelsen «In his face», som mellommannen sa, og deretter ordnet det seg med at vi betalte 30 dollar i administrasjonskostnader. Ferdig med den saken, takk «mama». «Mama» fortsatte forresten og kalle Ole Einar en kvinne. Vi fikk også et krav om at ved videre filming måtte vi ha med oss en agent, mer om han senere. Når kvelden kom dro vi på et lokalt utested og satte oss ned med nok en onkel av Janvier, og noen lokale gutter. Vi diskuterte kultur forskjeller og utvikling. De lokale guttene var enstemmige enige om at Ole Einar var den av oss som lignet mest på en kvinne. Det er altså sant. Vi prøvde å forklare de lokale guttene at selv om vi er hvite betyr ikke det nødvendigvis at vi er vandrende minibanker, og argumenterte videre for at Kongolesere selv må ta ansvar for egen utvikling og tro på seg selv, ikke bare at «Mzungos» skal gi dem alt. Guttene hadde tidligere hatt arbeid hos hvite mennesker, men nå var alle arbeidsledige fordi kontrakten hadde gått ut. Alle var helt enige om at de selv måtte ta å gripe utviklingsmulighetene med egne hender.. Så enige var de at 1 minutt senere sa den ene gutten at hvis vi skulle reise noe sted og trengte transport måtte vi bare ta kontakt med han med det første. Ole Einar forblir den kvinnelige, og vi pengemaskiner her i Kongo:)