Vi besøkte skolen i Uvira. Rektor samlet alle elevene på lange rekke ute i skolegården, og Franck, Janvier og jeg talte til folkemengden om Prosjekt Uvira og Nord-Sør sammarbeidet. For en Muzungo skulle der ikke mer en «Jambo» til før alle lo. Midt under talen til Janvier spratt plutselig hele folkemengden til siden og spredte seg i en stor sirkel rundt et stakkars fyr. Han sto der i sin egen verden. Vi fikk først høre at han var gal i hodet. Men senere kom det fra at det var eppilepsi, kjennskap til slike sykdommer er ikke så kjent her.
Etter dette dro vi til Kibila, et landsby området et stykke utenfor Uvira sentrum. Her ligger en stor sukkerfabrikk. I ruiner. Janviers familie pleide og jobbe her, og utviklingen i området var blomstrende. Pga dårlig styresett og korrupsjon ble fabrikken stengt og har siden forfalt. Det er et trist syn, dyre maskiner og høyt teknologisk utstyr står ubrukt, samtidig som folk labber rundt arbeidsledige og fattige. Ironisk. Folk går ennå rundt her i håp om at fabrikken engang vil gjennoppstå.
På vei hjem fra Kibila får vi motorstopp in the middle of nowhere. Det er ekstremt stress, fordi vi skal tilbake til Burundi, og grensa mellom Kongo og Burundi stenger kl 18.00. Nå var kl halv fem, og transporten vi skulle bruke til Burundi ventet på oss i Uvira sentrum, ca 20 min unna. Janvier hopper ut av bilen vår og haiker med en annen bil, vi aner ikke når han kommer tilbake. Tilslutt får vi fart på bilen vår igjen, og 5 minutter senere møter Janvier oss på veien med bilen vi skal kjøre med til Bujumbura. Sjåføren er sykt stressa, løper ut av bilen og hiver bagasjen vår inn i bilen sin. Deretter kjører han i en helsikes fart bortover det som kalles veier, han henger på tuta samtidig som klampen er i bånn. Mennesker, kuer, geiter og alt som måtte finnes på veien stømmer vekk i det vi raser forbi.
Vi rekker grensa til ca. 1745. Typisk så legger grensevakten, en stor autoritær skikkelse, merke til at vi er tre hvite europere, og velger dermed å stenge grensa rete foran snuta vår. Vi aner ikke hva vi skal gjøre og må bare vente. Når kl er passert 18.00 blir vi invitert inn på kontoret til grensevakten igjen. Han krever penger på bordet for å slippe oss gjennom, korrupsjonen på sitt tydligste. Omsider er vi i Bujumbura og sjekker inn på et luxus hotell, nå skal det hviles noen dager og bare kose oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar