15. og 16. Juni: Bukavo! 

Neste mål på programmet var Bukavo, en fjellby ved Kivu innsjøen. For å komme dit leide vi en rusten gammel bil med støttdempere som gikk ut på dato i det forrige århundre.  Veiene er som vanlig en blanding av store steiner, sand, jord og store hull. Veien til Bukavo fra Uvira går over de store Ngomo fjellene. Stigningen er høy og autovern er for pyser. Ettersom man stiger opp i de vakre fjellene og ser ut av vinduet i bilen, kikker man over veikanten og rett ned i døden. Kjører man utenfor den smale veien er det bare og ta vingene til hjelp. Men alt fra lastebiler til geiter var og finne ettersom vi kjørte, så vi stolte på sjåføren og kjøringen hans. Naturen og fjellene var helt rått. Man sitter bare og ser med store øynene og lar seg hypnotisere. Sjekk bildene på facebook:) Vel framme i Bukavo sjekket vi inn på et deilig hotell. Det er en kjent vits om hvor man svensker det trengs for å skifte ei lyspærere. Etters observante øyne av Nico kunne man på hotellet vårt heller spurt: hvor mange folk trenger man for å sette opp et biljardbord, og hvor mange timer?:) Bukavo er stille og rolig. Veiene og tørken gir store mengder støv, så lufta er litt kjip og hvite klær har en tendens til å la seg farge. Franck lurte oss forresten med på en helsikes gåtur, lårene og leggene var så slitt da vi kom fram at vi bare sank sammen av utmattelse. Mzongus by foot:) Stedet vi kom til var allerede gjestet av Janvier, da vi fortalte han om gåturen vår ble han sjokkert: «har dere godt hele den veien, jeg har bodd her og kunne aldri gått så langt!». Så takk for trimmen Franck! Det er mye militære folk i byen, ettersom vi også er ved grensa til Rwanda. Overalt ser man militære med automatvåpen, pistoler og til og med et par som satt på fortauskanten og slappet av med en rakettkaster. Eneste som manglet rundt disse folka var et «No smoking» skilt. 

 

17. Juni: Vulkanbyen! 

Vi skal til Goma, hovedstaden i Nord Kivu fylke. Dette er det området i Kongo som det ennå finnes sterke militsgrupper som gjemmer seg i skogene under ledelse av Lauren Nkunda.  I nyhetsbilde i Norge når vi hører om vold og konflikt i Kongo idag, er det ofte her fra Nord Kivu. Militisgruppen har samtidig okkupert områder i fjellet der også gorillaene holder til, så et spennende turistmål er satt i skyggen av krig. Båten fra Bukavo til Goma var en fornøyelse av en reise. Vi kjørte båten «Miss Rafiki» og hadde plass på taket. Hvite og uhøffelige som vi er, slang vi av t-skjortene og fikk litt sol på puddingen. Det var grønne øyer, fiskere i kano-lignende båter,  små lokalsamfunn med simpelt jordbruk med enkle redskaper og store skjønne grønne fjell, som tidligere var sted for nedslakting av mennesker. Det er ironien ved Kongo, det er så vakkert, men samtidig så mye grusomt som har skjedd. Når man nærmer oss Goma ser man små lys og bygninger fra båten. Det mektige er at hele byen ligger under og i skyggen av e stor aktiv vulkan! Denne vulkanen hadde et utbrudd i 2002 og delte Goma by i to. En 3 meter høy, og 50 meter bred lavastrøm rullet gjennom byen og brant ned alt som sto i dens vei. Noe lavastrømmen slukte var Janviers studenthjem. Vi gikk i land og sjekket inn på et nydelig hotell. Byen er full av FN-biler, alt fra små uskyldige, til store brutale med maskingevær og skytter på vakt. Det gir en følelse av at alt ikke er helt som det skal...

18. Juni: Ventedagen. 

Det er slik her at for hver by man kommer til, må man skaffe seg en film og fototillatelse, hvis ikke riskere du det ene og det andre. I Goma er det en ekstra grunn til å kreve mye for en filmetillatelse, fordi området er så spent som det er og «strategiske områder» må ikke filmes. Derfor må vi alltid ha med en agent. Det ironiske er at bare man betaler nok, er  ikke   «strategiske områder» så nøye lenger. Dagen ender iallefall med venting. Vi venter først på at sjåføren skal hentes oss på hotellet, så venter vi i flere timer på borgemesteren slik at vi kan søke om tillatelse, noe som ender med at vi må skrive en søknad og levere den på hans kontor. Da vi har skrivd søknaden,  må vi på ny vente på sjåføren i det evige, så vi venter til det brister på talmodigheten. Så drar vi til ei sjappe som skal skrive ut dokumentet for oss, og skriveren fungerer selvfølgelig ikke akk når vi trenger den. Klokka tikker, vi venter. Vi får levert søknaden, men må VENTE med å få saken behandlet til dagen etter. På vei hjem blir vi holdt igjen av noen agenter. En slick fyr med en enormt stor beltespenne, dressjakke, jeans med hengende håndjern og små solbriller som tyder på at fyren har latt seg inspirere av diverse politiserier fra amerikansk TV. Agentene forklarte selv at de representerte Kongos svar på CIA og FBI. Det dreier seg ikke om sikkerhet, men om penger. Agentene ville ha oss med på deres kontor så vi kan betale dem for tillatelsen. Vi nektet og trusslene haglet. Vi nektet bare og bli med. Mens vi diskuterte med agentene skal det innrømmes at visse norske ord rant jevnlig fra munnen vår. Deilig å skjelle folk huden full uten at de skjønner det. Vi hadde før vi møtte agentene gledet oss til å få et par timer sol ved bassenget før sola gikk ned. Etter intense diskusjoner og en agent som tilslutt satte seg i bilen, ba oss bort til vinduet og unnskyldte seg for en «misforståelse» var sola så og si vekk, det eneste som var igjen var et boblende sinne.  

19. Juni: Lavalandsbyen. 

Dagen startet med at vi sendte Janvier for å skaffe filmtillatelsen. Han kom tilbake til oss andre etter en times tid, dypt frustrert. En haug med avdelinger skulle ha sin bit av kaka, og vi måtte punge ut med 500 dollar, ca 2500 norske kroner, for 1 dags filming!! Dette er jo bare korruspsjonspenger så vi nektet. Tilsutt fikk vi en deal på 300 dollar, og vi måtte ha film herfra, så la gå. Med agenten på plass satte vi avsted for å filme. Det som ventet oss var over all forventning. Vi befant oss plutselig i en by av lava, som vi valgte å kalle «Lava-landsbyen». Denne lavabyen ligger 3 meter høyere enn resten av byendelene rundt, dette fordi lavastrømmen var 3 meter høy, og 50 meter bred. Idag, flere år etter utbruddet, pågår fortsatt bygging av en ny by, over den gamle. Et hotell hadde enkelt og greit gjort om 2 etasje til det nye 1 etasje, siden det opprinnelige 1 etasje lå under størknet lava. Det fascinerende var at folk brukte lavaen til alt. Gatene ble bygd av lavastein, murer av lavastein, hus av lavastein, fargene er ikke av det sprekeste utvalget siden lavastein for det meste og er mørk og sort. Vi dro videre fra lavalandsbyen til nærmere selve vulkanen. Her er det ingen huser, bare flere enorme lavastrømmer som er størknet. Midt mellom frodige grønner trær er det enorme områder med eks-lava. Det er bare merklig å se de enorme kreftene og hvordan et slikt utbrudd setter sine spor, for alltid. 1000 meter av flyplassen er også dekket av lava:) 

20. Juni: Tilbake til Uvira. 

Vi er tilbake i Uvira etter en natt med vilt tordenvær og lyn så hyppig at natthimmelen minte om den ultimate trance-festival. I Uvira var det ikke så mye mer å gjøre en å slappe av. Det gjorde vi. Spennende? 

20. juni: Takk og farvell. 

Siste dag, takk og farvell. Vi avsluttet turen og filmen med å ta en tur på stranda. På vei til lake tanganika så vi krigens ødeleggelser. Huser som er sprengt i biter og aldri bygget opp igjen. Franck sitt eget hus sto igjen... grunnmuren. Igjen Kongo, bak disse tragiske bildene ligger en nydelig natur, og lake tanganika er vakker. Vannet er deilig og varmt, og innholder minimalt med salt, så det er en fryd å kjøle ned kroppen her under den stekende solen. Deretter bar det tilbake til stamresturanten. Vi fikk et kjempestress fordi ting tar tid i Afrika, det vet alle som har vært her, og vi måtte igjen rushe som juling for å rekke grensa til Burundi. Det ble med andre ord et raskt farvell, et par folk som strakk ut armene etter avskjedsgaver, men dessverre ingen tid:) Hade bra Uvira, Franck, Adolf, Jigga, Janviers familie (noen 20-talls) og de flotte frivillige arbeiderne ved prosjektet! Takk for nå:)

Takk til alle som har lest og fulgt med. Så får vi håpe vi ses på NRK noe senere:)