Dag 1

Dag 1: Burundi: 

Vi landet med ett brak på enn svart asfaltklatt i Bujumbura. En asfaltklatt som klart skiller seg fra resten av veiene i byen, om det i det hele tatt kan kalles veier. La meg være helt klar: Bujumbura er hovedstaden i Burundi, som er nabolandet til Kongo. Vi skal være her 1-2 dager før vi drar til Kongo. Fra visum-posten så Janvier igjen sin familie gjennom gittrene som skilte oss fra dem. Vi skaffet oss visumet og skulle bare hente bagasjen. Men typisk så manglet alle en bag hver, tilfeldig? Neppe. Nico mistet alle klæra sine og mallariapillene, Janvier mistet en stappa sekk med bøker og teknisk utstyr han skulle gi til prosjektet sitt. 

Ellers møtte vi et samfunn preget av et strengt byråkrati. Det er kort mellom FN-bygningene i byen, EU har gjerdet seg inn her, og en flokk NGOèr. Levestanderen virker overraskende bra, liten virkelig fattigdom. Tar man opp kamera for å ta bilder blir man fort advart. Ei dame, politisk flykning fra Somalia, kom bort til meg og snakket engelsk: - Sir, you must not take picture here, this is not like your home. Here there is a bad govermnent and they will make alot of trouble for you if  they see you take picture in public, there is different here». Jeg takket for rådet, men lærte ikke av det ettersom jeg utover dagen fikk kjeft fra flere hold for å ta bilder. 

Bujumbura har lenge vært i krig. Det er opprørere som gjemmer seg oppi fjellene. Derfra drar de på krigertokter ned mot byen. Regjeringshæren jager de opp i fjellene igjen, der de blir borte for en stund. Så kommer de tilbake. Seneste for tre uker siden. Bongo, Janviers fetter som er student i byen, forteller at de har blitt vant til krigsituasjonen.- "Mens man hører skudd og kamper, går folk i gatene og hverdagslivet går sin gang." Så forstetter han: - «Når vi forrige gang så helikoperet fly for å bombe områder i fjellet, var vi samlet mange på gaten å kikke på. Det var spektakulære scener, akkuratt som en film. Vi telte 1,2,3,4 for bombene som smalt. Vi tilpasser oss krig.»