3 JUNI: 

Morgenen startet med en deilig frokost på en av byens beste resturanter. Her går det i omelett og varm melk. Deretter dro vi rundt i byen, fikset avtaler med FN, fikset en deal med et media selskap om å få historiske klipp fra krigene. Mbongo ordner alt for oss. Ingenting skjer i Bujumubura uten at man har kontakter. Kjenner du noen får du ting fikset, kjenner du ingen er du lost. Vi besøkte også en dyrepark med slanger og krokodiller. Jeg skal faktisk være så ærlig å innrømme at vi betalte vakten for å mate den ene krokodillen med en hamster. Var grusomt å se på, men litt gøy også. 

 

TILBAKE TIL UVIRA! 

Vi bestilte en bil og satte kursen mot Kongo og Uvira. Det var en spennende passering på grensen inn til Kongo. Vi fryktet lenge Janvier ville bli holdt igjen, men omsider kom vi igjennom. Grensa var full av folk som satt og ventet, veien var så elendig som en vei kan bli! Det er ingen asfalt, bare sand og hull, vi måtte kjøre slalom, nei det var nærmere kulekjøring uten trente knee som kan dempe. Bumpy ride med andre ord. 

Vel inne i Uvira var stemning noe helt annet enn i Bujumbura, selv om det bare er en halvtime unna. Uvira ligger mellom store magiske grønne fjell og innsjøen Tanganika. Bybildet er preget av folk i fargerike klær. Kvinner går langs veien med store pakker på hodet, byggene er simple,  veiene dårlige. Det er rett og slett  generellt primitivt. Men samtidig møter vi en mye varmere og ekostisk stemning her. Folk stopper opp i store mengder og ser på oss. Ungene roper «Musungo Musungo!!» (Hvitinger). Et stykke på vei møter Janvier sin onkel Franck, en stor god bamse! De ga hverandre en stor klem og smilte bredt. Deretter spratt vi kjapt inn i en taxi, rushet til vårt katolske hotell. Simpelt, men koselig. Bygget der vi sover er nytt, men rett på andre siden er et annet bygg. Det er skittent og ødelagt etter krigene. Vi ser kontraster i vår egen bakgård. 

Mot kvelden var det middag hos Janviers familie. Det første du legger merke til når du kommer inn er en svær parabolantenne i hagen, og jeg mener SVÆR! Vi møtte onklene Adolf og Franck, «Søster», «Lillesøster» og mennenes koner. Vi spiste på afrikansk vis med henda. Maten besto av kylling, ris, fisk og saus. Senere kom høydepunktet og vi drakk Primus øl! Feeeel goood stemning. Ole Einar var noe skeptisk til maten: «Ehh kan jeg spise dette?». Samtalene dreide seg om utdanning, Kongo, øl og mye tull. Mot kvelden gikk Janvier og jeg en tur i mørket, forbi små hus, mørke skikkelser, og en stor hvit murveggen med blå skrift «UNHCR REFUGEE». Vi passserer en vakt, spør han om veien til en butikk, fordi vi trenger vann og får ikke kjøpt det i nærheten. Vakten viser oss vennlig videre, vi flytter mag-liten og følger lyset videre i mørket. Janvier sier: «Dette var så bra, før kunne  man ikke se på en soldat uten på bli redd og be om nåde!» Forandring fryder. Han fortsetter. «Før kunne man ikke gå ute i mørket, det kan vi nå.» Det er fred i Uvira. Vi avslutter kvelden med en cigar på «balkongen». Fram til nå føler jeg bare glede av å være her. Hyggelig folk, og « Jambo» overalt. Til nå er Uvira et rolig, behagelig sted. Dette er stedet vi ønsker å være, og kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å se mer av denne byen! 

 4 Juni. 

Endelig skal vi begynne å filme. Det er strengt ulovlig å filme uten tillatelse, og overalt finnes det soldater som passer på med et våkent blikk. Vi måtte skaffe oss filmpapirer. Janvier måtte tilbake til Bujumbura for å skaffe bagasjen som endelig var kommet til rette. På vei tilbake fikk han masse stress på grensa. Ble spurt mange spørsmål av grensevakten, og selv om alle papirer er i orden, prøver de offentlige tjenestemennene og skaffe seg noen dollar ved å gjøre ting problematisk for oss. 

Da Janvier kom tilbake dro vi til Uvira og besøkte Sikkerhet og Immigrasjonkontoret. Først gikk vi inn i et lite rom, på veggen hang en kalender med tittelen «The rise and fall of Saddam Hussein». Den gjorde iallefall nytten som kalender. Vi ble ført videre inn på et nytt kontor og fryktet at det ville bli vanskelig å få filmetillatelse. Ei dame satt bak trepulten foran oss. Hun satt høyt i stolen, hadde skarpe øyne, et par skjeggduster på haka. Hun våket over rommet med autoritært ansikt. Pulten var enkel og utstyret hennes det samme, ei blokk, en penn og noen papirer. Må innrømme jeg ikke følte vi var på et sikkerhetskontor. Etter å ha fortalt om prosjektet vårt, ba hun oss om å kalle henne «Mamma». Hun støttet oss fullt, ga oss tillatetelsen gratis og nå er vi i gang. Gleden var stor i gruppa for papirene,  og straks på utsiden dro jeg opp kamera og knipset vilt. «Mamma» var veldig opptatt av at det måtte skje utvikling i Uvira, folk må investere her. «Vi trenger folk med kunnskap». 

Deretter møtte vi Ordførereren, han var i samme grad positiv. Han fortalte at: «Nå er det trygt i Uvira, og i fredstid er det tid for utvikling.» Så med full støtte fra øverste hold kan endelig filming gå fra å være skjult til åpen!

Vi besøkte Prosjekt Uvira senteret for første gang. Janvier hadde med dvdér, blader, bøker, stereo og en skriver. Det så ut som et lite mini bibliotek, men masse plass og stort potensiale. Franck var glad for det Janvier ga, og viste oss planer for prosjektet videre. De skulle arrangere filmkvelder på søndager og ha språkkurs senere. Ute i hagen hadde de eksperimintert og dyrket fram hvete! Noe som er høyst uvanlig i Uvira, Janvier var overrasket og kunne ikke tro sine egne øyne. Prosjektet viste at de ansatte i stor grad fant på egne løsninger og ideer. Tre gutter jobbet der, blant annet en barndomskompis av Janvier, og alle jobbet frivillig. For å skaffe inntekt til senteret skal de ta penger for å ta kopier og datautskrifter. 

På kvelden kjørte vi og besøkte Janviers bestemor. Det er ikke gatelys i Uvira, men derimot preger parafinlampene nattbildet. I Norge lærer man å ha et langt blikk når man kjører, I uvira gjelder det motsatte. Bestemoren bodde sammen med flere andre i en liten jordhytte, omtrent som et kott i et norsk hus. Vi satt der inne på ministoler og pratet en stund. På utsiden var det knall mørkt, og når jeg først tok bilder av et par unger, dukket det opp et 20 talls andre unger fra alle mulige kroker! Stemingen var i taket, stressnivået mitt det samme:). 

6 juni: 

Dagen startet med et besøk til organisasjonen Sopadi, et senter for voldtatte kvinner. I Kongo er det mange voldtatte kvinner. Voldtatte kvinner blir  kastet ut av landsbyen sine. De er  traumatiserte, utstøtt av samfunnet, og/eller forlatt av mannen og må dermed ta hånd om barna alene. Gjerne opp mot 8 barn. Under krigen var det soldater som voldtok, idag etter krigen er voldtekt blitt en kulturell greie blant yngre menn. I landsbyene blir foreldre advart mot unge menn som er ute etter å voldta, alt fra små barn til gamle bestemødre. 

En sterk opplevelse å være her...

Kontrastene kommer på rad og rekke. Lunsjen ble nemlig spist på et ekslusivt sted. Det minnet om et sted for upper class poeple, ergo NGO folk. Under måltidet kom to agenter og førte  Franc vekk for å forhøre han om filmingen vår. Ryktene sprer seg. Men vi har papirene i orden, hakuna matata ;) 

Senere besøkte vi en skole i nærheten, intervjuet dem om skolesystemets tilstand. Generellt dårlig. Det er mangel på penger, ressurser og kunnskap. Folk tar utdanning men har ingen ting å bruke den på i ettertid. Det finnes ikke jobber. Lærere har problemer med å få utbetalt lønn.

Det neste på programmet var MONUC, FN styrkene i Kongo.  FN har sin egen UN-landsby nede ved Tanganika sjøen. Dette er tydelige bilder på et fattig konfliktfyllt land. Vi møtte en fyr fra Peru som snakket engelsk, fransk og svensk. Han var ivrig og ville ha oss med på både fest og oppdrag i felten, noe mulig fordi han var full allerede da vi møtte han. Vinflaska var tom. Ikveld blir det karaoke for alle penga, la oss se hvordan det internasjonale samfunnet fester i Kongo.

Før festen hos FN besøkte vi Janviers bestemor igjen. Det er sykt mange unger i dette området. «MOZUNGO!!», skrek de i kor. Vi lærte dem hode-skulder kne og tå-sangen  til stor begeistring. Nico ble den store kongen med sitt kamera, ungene gikk bananas. Veldig gøy opplevlse. En av ungene som plutselig sto i flokken var knall hvit, altså en albino. Han gikk også under kallenavnet Mozongo. Fikk dyp medlindenhet for ham. «Det er ikke lett å være hvit her» sa Janvier. 

Under besøket fikk jeg alle ungene til å synge høyt i kor: «Jamboooo Mozongoo, jamboo Muzongo!!» til Nico som sto å filmet. Det ble så høyt av alle ungene som sang at det tilslutt ble pinlig, så jeg fikk heller ungene til å synge «Jambo Nico!!» De sang for full hals, skikkelig barnekor. Etterpå løp ungene oppover i gaten og sang videre «Jambo Nico.» Tilslutt når vi kjørte avgårde løp ungene etter oss, en hadde festet seg på bilen og prøvde snike seg med. Men vi ristet han av med et dunk, ooops:) 

FN – festen:

Ved inngansdøra kom en FN-bil full av små afrikanske pene jenter, vi tenkte våre tanker om hvorfor de var hentet inn. Inne gikk karaoken på full guffe. Det verste jeg har hørt i mitt liv, den ene etter den andre mer horribel enn den andre. Oscar, duden fra Peru som var sikkerhetsansvarlig sang for full hals, og endte tilsutt etter hva vi har hørt i slagsmål. FNs -sikkerhetsansvarlig på sitt beste. Puben var full av afrikanere, ingen hvite uten om oss og Oscar. Men vi rulet karaoken, Nico dro til med «Africa» av Toto. Før det sang jeg og Nico «Smooth Crimminal» med Michael Jackson ( Nico dro en moonwalk), Ole einar og Janvier sang «billi jean», og jeg dro på med «California Love». Hadde vel aldri trodd at vi skulle synge karaoke med FN-soldater i Uvira i Kongo...