15. og 16. Juni: Bukavo! 

Neste mål på programmet var Bukavo, en fjellby ved Kivu innsjøen. For å komme dit leide vi en rusten gammel bil med støttdempere som gikk ut på dato i det forrige århundre.  Veiene er som vanlig en blanding av store steiner, sand, jord og store hull. Veien til Bukavo fra Uvira går over de store Ngomo fjellene. Stigningen er høy og autovern er for pyser. Ettersom man stiger opp i de vakre fjellene og ser ut av vinduet i bilen, kikker man over veikanten og rett ned i døden. Kjører man utenfor den smale veien er det bare og ta vingene til hjelp. Men alt fra lastebiler til geiter var og finne ettersom vi kjørte, så vi stolte på sjåføren og kjøringen hans. Naturen og fjellene var helt rått. Man sitter bare og ser med store øynene og lar seg hypnotisere. Sjekk bildene på facebook:) Vel framme i Bukavo sjekket vi inn på et deilig hotell. Det er en kjent vits om hvor man svensker det trengs for å skifte ei lyspærere. Etters observante øyne av Nico kunne man på hotellet vårt heller spurt: hvor mange folk trenger man for å sette opp et biljardbord, og hvor mange timer?:) Bukavo er stille og rolig. Veiene og tørken gir store mengder støv, så lufta er litt kjip og hvite klær har en tendens til å la seg farge. Franck lurte oss forresten med på en helsikes gåtur, lårene og leggene var så slitt da vi kom fram at vi bare sank sammen av utmattelse. Mzongus by foot:) Stedet vi kom til var allerede gjestet av Janvier, da vi fortalte han om gåturen vår ble han sjokkert: «har dere godt hele den veien, jeg har bodd her og kunne aldri gått så langt!». Så takk for trimmen Franck! Det er mye militære folk i byen, ettersom vi også er ved grensa til Rwanda. Overalt ser man militære med automatvåpen, pistoler og til og med et par som satt på fortauskanten og slappet av med en rakettkaster. Eneste som manglet rundt disse folka var et «No smoking» skilt. 

 

17. Juni: Vulkanbyen! 

Vi skal til Goma, hovedstaden i Nord Kivu fylke. Dette er det området i Kongo som det ennå finnes sterke militsgrupper som gjemmer seg i skogene under ledelse av Lauren Nkunda.  I nyhetsbilde i Norge når vi hører om vold og konflikt i Kongo idag, er det ofte her fra Nord Kivu. Militisgruppen har samtidig okkupert områder i fjellet der også gorillaene holder til, så et spennende turistmål er satt i skyggen av krig. Båten fra Bukavo til Goma var en fornøyelse av en reise. Vi kjørte båten «Miss Rafiki» og hadde plass på taket. Hvite og uhøffelige som vi er, slang vi av t-skjortene og fikk litt sol på puddingen. Det var grønne øyer, fiskere i kano-lignende båter,  små lokalsamfunn med simpelt jordbruk med enkle redskaper og store skjønne grønne fjell, som tidligere var sted for nedslakting av mennesker. Det er ironien ved Kongo, det er så vakkert, men samtidig så mye grusomt som har skjedd. Når man nærmer oss Goma ser man små lys og bygninger fra båten. Det mektige er at hele byen ligger under og i skyggen av e stor aktiv vulkan! Denne vulkanen hadde et utbrudd i 2002 og delte Goma by i to. En 3 meter høy, og 50 meter bred lavastrøm rullet gjennom byen og brant ned alt som sto i dens vei. Noe lavastrømmen slukte var Janviers studenthjem. Vi gikk i land og sjekket inn på et nydelig hotell. Byen er full av FN-biler, alt fra små uskyldige, til store brutale med maskingevær og skytter på vakt. Det gir en følelse av at alt ikke er helt som det skal...

18. Juni: Ventedagen. 

Det er slik her at for hver by man kommer til, må man skaffe seg en film og fototillatelse, hvis ikke riskere du det ene og det andre. I Goma er det en ekstra grunn til å kreve mye for en filmetillatelse, fordi området er så spent som det er og «strategiske områder» må ikke filmes. Derfor må vi alltid ha med en agent. Det ironiske er at bare man betaler nok, er  ikke   «strategiske områder» så nøye lenger. Dagen ender iallefall med venting. Vi venter først på at sjåføren skal hentes oss på hotellet, så venter vi i flere timer på borgemesteren slik at vi kan søke om tillatelse, noe som ender med at vi må skrive en søknad og levere den på hans kontor. Da vi har skrivd søknaden,  må vi på ny vente på sjåføren i det evige, så vi venter til det brister på talmodigheten. Så drar vi til ei sjappe som skal skrive ut dokumentet for oss, og skriveren fungerer selvfølgelig ikke akk når vi trenger den. Klokka tikker, vi venter. Vi får levert søknaden, men må VENTE med å få saken behandlet til dagen etter. På vei hjem blir vi holdt igjen av noen agenter. En slick fyr med en enormt stor beltespenne, dressjakke, jeans med hengende håndjern og små solbriller som tyder på at fyren har latt seg inspirere av diverse politiserier fra amerikansk TV. Agentene forklarte selv at de representerte Kongos svar på CIA og FBI. Det dreier seg ikke om sikkerhet, men om penger. Agentene ville ha oss med på deres kontor så vi kan betale dem for tillatelsen. Vi nektet og trusslene haglet. Vi nektet bare og bli med. Mens vi diskuterte med agentene skal det innrømmes at visse norske ord rant jevnlig fra munnen vår. Deilig å skjelle folk huden full uten at de skjønner det. Vi hadde før vi møtte agentene gledet oss til å få et par timer sol ved bassenget før sola gikk ned. Etter intense diskusjoner og en agent som tilslutt satte seg i bilen, ba oss bort til vinduet og unnskyldte seg for en «misforståelse» var sola så og si vekk, det eneste som var igjen var et boblende sinne.  

19. Juni: Lavalandsbyen. 

Dagen startet med at vi sendte Janvier for å skaffe filmtillatelsen. Han kom tilbake til oss andre etter en times tid, dypt frustrert. En haug med avdelinger skulle ha sin bit av kaka, og vi måtte punge ut med 500 dollar, ca 2500 norske kroner, for 1 dags filming!! Dette er jo bare korruspsjonspenger så vi nektet. Tilsutt fikk vi en deal på 300 dollar, og vi måtte ha film herfra, så la gå. Med agenten på plass satte vi avsted for å filme. Det som ventet oss var over all forventning. Vi befant oss plutselig i en by av lava, som vi valgte å kalle «Lava-landsbyen». Denne lavabyen ligger 3 meter høyere enn resten av byendelene rundt, dette fordi lavastrømmen var 3 meter høy, og 50 meter bred. Idag, flere år etter utbruddet, pågår fortsatt bygging av en ny by, over den gamle. Et hotell hadde enkelt og greit gjort om 2 etasje til det nye 1 etasje, siden det opprinnelige 1 etasje lå under størknet lava. Det fascinerende var at folk brukte lavaen til alt. Gatene ble bygd av lavastein, murer av lavastein, hus av lavastein, fargene er ikke av det sprekeste utvalget siden lavastein for det meste og er mørk og sort. Vi dro videre fra lavalandsbyen til nærmere selve vulkanen. Her er det ingen huser, bare flere enorme lavastrømmer som er størknet. Midt mellom frodige grønner trær er det enorme områder med eks-lava. Det er bare merklig å se de enorme kreftene og hvordan et slikt utbrudd setter sine spor, for alltid. 1000 meter av flyplassen er også dekket av lava:) 

20. Juni: Tilbake til Uvira. 

Vi er tilbake i Uvira etter en natt med vilt tordenvær og lyn så hyppig at natthimmelen minte om den ultimate trance-festival. I Uvira var det ikke så mye mer å gjøre en å slappe av. Det gjorde vi. Spennende? 

20. juni: Takk og farvell. 

Siste dag, takk og farvell. Vi avsluttet turen og filmen med å ta en tur på stranda. På vei til lake tanganika så vi krigens ødeleggelser. Huser som er sprengt i biter og aldri bygget opp igjen. Franck sitt eget hus sto igjen... grunnmuren. Igjen Kongo, bak disse tragiske bildene ligger en nydelig natur, og lake tanganika er vakker. Vannet er deilig og varmt, og innholder minimalt med salt, så det er en fryd å kjøle ned kroppen her under den stekende solen. Deretter bar det tilbake til stamresturanten. Vi fikk et kjempestress fordi ting tar tid i Afrika, det vet alle som har vært her, og vi måtte igjen rushe som juling for å rekke grensa til Burundi. Det ble med andre ord et raskt farvell, et par folk som strakk ut armene etter avskjedsgaver, men dessverre ingen tid:) Hade bra Uvira, Franck, Adolf, Jigga, Janviers familie (noen 20-talls) og de flotte frivillige arbeiderne ved prosjektet! Takk for nå:)

Takk til alle som har lest og fulgt med. Så får vi håpe vi ses på NRK noe senere:) 

14. Juni: Vonde skjebner og griske byråkrater!

Dagen startet med et besøk til Sopadi. Det er en NGO som hovedsakelig jobber med voldtatte kvinner. Sopadi har et senter i bydelen Sange, denne besøkte altså vi. Etter å ha fått tillatelse av byens overhodet, noe man alltid må i Kongo, steg vi inn i et lite hus. Det sto noen benker plassert og vi satte oss ned. Straks var hytta full av barn, damer, og Sopadi ansatte. Jeg mener FULL av barn, og da underdrives det ikke. Etter en åpningstale steg vi inn et nytt rom for å intervjue folk. Først kom tre små barn. De var foreldreløse, hadde ikke slekninger til å ta vare på seg. Etter at en av guttene fortalte sin historie, var det flere som ikke greide holde på tårene. Hans mor og far hadde under den siste krigen blitt dratt ut av huset og halshugd. Idag er gutten bare 13 år, og i et samfunn så hardt som det i Kongo, sa gutten selv at han aldri ville klart seg uten hjelp fra Sopadi. Han var bare en av mange hundre i samme situasjon... 

Deretter kom det inn en gjeng voksne kvinner. Alle voldatt. En av dem fortale sin historie, om hvordan hun plutselig var blir overfalt, og hvordan hun fremdeles var redd for at noe lignende kunne skje igjen. Voldtatte kvinner har det dårlig i Kongo. Deres menn forlater dem enten av ære eller av frykt for aids, de blir utstøtt av samfunnet. Sopadi jobber aktivt med å forandre slike holdninger. Dette var en sterk opplevelse å være med på.

Agenten. Jeg lovet å komme tilbake til han. Vi måtte ha med oss en agent til Sange når vi skulle filme, så han kunne «passe» på oss og sørge for at vi ikke filmet noe ulovlig. Ikke bare hadde vi betalt på kontoret tidligere for hans "tjenester", i tilegg maste han hardt på Janvier om å få ti dollar til siden han var med oss. Korrupsjonen er overalt, og den eier ingen skam. Vi kjøpte noen bananer og drikke mens vi kjørte, siden det et stykke å kjøre. Så fort denne agenten fikk tak i bananklasa var det over og ut for oss andre. Agenten skrellte banan etter banan i et styggfort tempo og snart hadde den griske byråkraten slukt hele bananklasa! Var som å se på en utsultet gris fylle i seg. Senere på dagen skulle "The Uvira Project" offisielt åpnes. Janvier hadde dratt på seg dressen, hans onkel det samme, jeg kjørte Jeans og t-skjorte, det samme gjorde heldigvis kamerafolka våre å, Nico og Puta. I en stor sal var representanter fra det sivile samfunn dukket opp. Lærere, handelsfolk, og politikere. Borgermesteren satt godt plassert  og fulgte nøye med. Det forbauset meg hvor stort det faktisk var at et lite bibliotek ble åpnet her i byen. Det fantes ikke fra før! Etter åpningstalene gikk vi over til senteret og klippet snora foran døra som et symbol på at nå er senteret åpnet engang for alle. Etter en kjapp omvising begynte straks diskusjonen i hagen. Borgermesteren og andre begynte å diskutere nye utviklingsstrategier, utdanningssystemet og miljøet. Merklig å se hvor store ringvirkninger et lite prosjekt kan ha:) Vel, gratulerer så mye, Prosjekt Uvira er åpnet, kom og les! 

8 til 11 juni: Luxushotell. Kjedelig. Alle kjenner den vestlige standard. Stivt, pent og overfladisk. Jo, vi intervjuet FN ansvarlig for flykninger her, iallefall informasjonansvarlig, var veldig bra!

11.Juni: Tilbake til Uvira, igjen.
Vi er tilbake i Uvira. Grensa fra Burundi til Uvira ble nok engang trøbbel, og vi fikk alle sammen en bot hver på noen dollar:) Ellers brukte vi dagen på å går rundt i byen og filme hverdagslivet. Folk som driver småsalg med alt som selges kan, grønnsaksmarkeder, kvinner som jobber og bærer alt mulig på hodet. Det er lite avansert, og folks måte å tjene penger på forgår mye i uformell sektor. Uvira er så og si blottet for industri og teknologi, så da må man finne en måte overleve på. Kinesiske mobiler og kontantkort blir solgt som hakka møkk!

12.Juni: FN tur! Igår forhandlet jeg og Janvier fram en avtale med FN gjennom vår kjære kontakt, karaokesyngeren Oscar. Til Janviers store frustrasjon fikk vi bare to plasser i et FN-helikopter som skulle på et oppdrag. Siden vi lager en dokumentarfilm måtte vi gi de to plassene til våre kameramenn Ole Einar og Nico. Bildene ble iallefall kjempebra, og gutta fikk en god opplevelse. De pakistanske FN-soldatene var mer en villig til å poserere på et par bilder å.

13.Juni: Mamma og pengepress.
Vi startet dagen med å besøke en gravplass der Janvier besøkte sin fars grav. Etter dette, mens vi skulle ta en lunsj, fortalte Franck oss, Janviers onkel, at noen agenter hadde mast om at vi måtte betale noen penger for filmingen vår, hele 100 dollar. Dette hadde vi ikke fått beskjed om før. Vi dro rett ned til immigrasjonskontoret for å ta en prat om dette. Sjefen for kontoret, «mama» som hun ba oss kalle henne, hadde tidligere gitt oss filmetillatelse og var veldig positiv til prosjektet vårt. Men inne på kontoret møtte vi en mellommann, som nektet oss å møte «mama». Han hadde skrevet et regning på et tobakkspapir på 100 dollar. Bare piss. Vi gutta der inne fyrte oss opp og stemningen ble aggressiv. Det endte med at jeg slang filmetillatelsen på pulten hans og alle gikk rett ut i protest og vurderte å droppe hele prosjektet. Vi satte oss på utsiden og forlangte å få møte «mama». Tilsutt ble vi kalt inn på nytt. Inne på «mamas» kontor satt mellomannen med en ydmyk holdning. Jeg måtte først be om unnskyldning for å ha kastet filmetillatelsen «In his face», som mellommannen sa, og deretter ordnet det seg med at vi betalte 30 dollar i administrasjonskostnader. Ferdig med den saken, takk «mama». «Mama» fortsatte forresten og kalle Ole Einar en kvinne. Vi fikk også et krav om at ved videre filming måtte vi ha med oss en agent, mer om han senere. Når kvelden kom dro vi på et lokalt utested og satte oss ned med nok en onkel av Janvier, og noen lokale gutter. Vi diskuterte kultur forskjeller og utvikling. De lokale guttene var enstemmige enige om at Ole Einar var den av oss som lignet mest på en kvinne. Det er altså sant. Vi prøvde å forklare de lokale guttene at selv om vi er hvite betyr ikke det nødvendigvis at vi er vandrende minibanker, og argumenterte videre for at Kongolesere selv må ta ansvar for egen utvikling og tro på seg selv, ikke bare at «Mzungos» skal gi dem alt. Guttene hadde tidligere hatt arbeid hos hvite mennesker, men nå var alle arbeidsledige fordi kontrakten hadde gått ut. Alle var helt enige om at de selv måtte ta å gripe utviklingsmulighetene med egne hender.. Så enige var de at 1 minutt senere sa den ene gutten at hvis vi skulle reise noe sted og trengte transport måtte vi bare ta kontakt med han med det første. Ole Einar forblir den kvinnelige, og vi pengemaskiner her i Kongo:)

8 Juni: Fire in the hall!!

Etter gårsdagens stress var det utrolig godt å få lagt seg på et kaldt rom med myk seng. Sovnet dypt og godt. Morgenen var ikke like deilig. Tidlig hamrer Ole Einar på døra til hotellrommet til meg og Janvier. «Kom ut!! BRANN!» Jeg trodde han kødda. Men valgte å slepe meg bort til døra og åpne. Ole Einar gir kjapp beskjed «Det brenner, vi må stikke». Gangen er full av røyk! Vi er i 5 etasje og det er mange trapper ned til utgangen i bunnen, som er eneste utgang. Merklig nok er det ingen brann-alarm på dette hotellet. Ole Einar hørte tilfeldigvis brannbilen gjennom vinduet, Nico sjekket gangen og reagerte klart og tydelig «Det brenner!!» Jeg vekker Janvier og vi spretter ut på gangen, i samme øyeblikk fyker Nico forbi med mobilen i hånda. Det er helt mørkt i trappene siden strømmen er godt. Vi er helt alene, ingen hotellansatte her som hjelper oss, de har flyktet selv. «Hold kroppen lavt og pust med nesa», skriker Nico som leder oss ned trappene. Pulsen stiger i brystkassa. Vi kjenner røyken svir i halsen og håper vi kommer oss helt ned uten å enten besvime eller møte flammer. Vi når bunnen og kommer oss på utsiden. Ole og Nico er greit kledd, Janvier i shorts og baris, jeg i boxershorts, bleike lår og t-skjorte. Vi fant ut at det hadde vært brann i vaskekjelleren, og derfra hadde røyken fyllt hotellet. Det var deilig med frisk luft på utsiden. Brannen kom under kontroll og vi tilbake på rommene litt senere. Men strømmen er vekk, og luxus lar vente på seg:) 

Senere dro vi til en kirke for å dokumentere en gudstjeneste. Korsangen var vakker og Pastoren preket så det jallet i kirkeveggene. Dagen før hadde Janvier gjort avtale med Pastoren om at vi skulle komme,  og på vei hjem hørte han skuddvekslinger. Pastoren var bekymret for Janvier og glad ikke noe hadde skjedd. Han forklarte oss etter messen:  «Some shots were fired last night, thats just somebodys way of rasing his voice».

7 juni: Sukker og stress

Vi besøkte skolen i Uvira. Rektor samlet alle elevene på lange rekke ute i skolegården, og Franck, Janvier og jeg talte til folkemengden om Prosjekt Uvira og Nord-Sør sammarbeidet. For en Muzungo skulle der ikke mer en «Jambo» til før alle lo. Midt under talen til Janvier spratt plutselig hele folkemengden til siden og spredte seg i en stor sirkel rundt et stakkars fyr. Han sto der i sin egen verden. Vi fikk først høre at han var gal i hodet. Men senere kom det fra at det var eppilepsi, kjennskap til slike sykdommer er ikke så kjent her. 

Etter dette dro vi til Kibila, et landsby området et stykke utenfor Uvira sentrum. Her ligger en stor sukkerfabrikk. I ruiner. Janviers familie pleide og jobbe her, og utviklingen i området var blomstrende. Pga dårlig styresett og korrupsjon ble fabrikken stengt og har siden forfalt. Det er et trist syn, dyre maskiner og høyt teknologisk utstyr står ubrukt, samtidig som folk labber rundt arbeidsledige og fattige. Ironisk. Folk går ennå rundt her i håp om at fabrikken engang vil gjennoppstå. 

På vei hjem fra Kibila får vi motorstopp in the middle of nowhere. Det er ekstremt stress, fordi vi skal tilbake til Burundi, og grensa mellom Kongo og Burundi stenger kl 18.00. Nå var kl halv fem, og transporten vi skulle bruke til Burundi ventet på oss i Uvira sentrum, ca 20 min unna. Janvier hopper ut av bilen vår og haiker med en annen bil, vi aner ikke når han kommer tilbake. Tilslutt får vi fart på bilen vår igjen, og 5 minutter senere møter Janvier oss på veien med bilen vi skal kjøre med til Bujumbura. Sjåføren er sykt stressa, løper ut av bilen og hiver bagasjen vår inn i bilen sin. Deretter kjører han i en helsikes fart bortover det som kalles veier, han henger på tuta samtidig som klampen er i bånn. Mennesker, kuer, geiter og alt som måtte finnes på veien stømmer vekk i det vi raser forbi.

Vi rekker grensa til ca. 1745. Typisk så legger grensevakten, en stor autoritær skikkelse, merke til at vi er tre hvite europere, og velger dermed å stenge grensa rete foran snuta vår. Vi aner ikke hva vi skal gjøre og må bare vente. Når kl er passert 18.00 blir vi invitert inn på kontoret til grensevakten igjen. Han krever penger på bordet for å slippe oss gjennom, korrupsjonen på sitt tydligste. Omsider er vi i Bujumbura og sjekker inn på et luxus hotell, nå skal det hviles noen dager og bare kose oss. 

3 JUNI: 

Morgenen startet med en deilig frokost på en av byens beste resturanter. Her går det i omelett og varm melk. Deretter dro vi rundt i byen, fikset avtaler med FN, fikset en deal med et media selskap om å få historiske klipp fra krigene. Mbongo ordner alt for oss. Ingenting skjer i Bujumubura uten at man har kontakter. Kjenner du noen får du ting fikset, kjenner du ingen er du lost. Vi besøkte også en dyrepark med slanger og krokodiller. Jeg skal faktisk være så ærlig å innrømme at vi betalte vakten for å mate den ene krokodillen med en hamster. Var grusomt å se på, men litt gøy også. 

 

TILBAKE TIL UVIRA! 

Vi bestilte en bil og satte kursen mot Kongo og Uvira. Det var en spennende passering på grensen inn til Kongo. Vi fryktet lenge Janvier ville bli holdt igjen, men omsider kom vi igjennom. Grensa var full av folk som satt og ventet, veien var så elendig som en vei kan bli! Det er ingen asfalt, bare sand og hull, vi måtte kjøre slalom, nei det var nærmere kulekjøring uten trente knee som kan dempe. Bumpy ride med andre ord. 

Vel inne i Uvira var stemning noe helt annet enn i Bujumbura, selv om det bare er en halvtime unna. Uvira ligger mellom store magiske grønne fjell og innsjøen Tanganika. Bybildet er preget av folk i fargerike klær. Kvinner går langs veien med store pakker på hodet, byggene er simple,  veiene dårlige. Det er rett og slett  generellt primitivt. Men samtidig møter vi en mye varmere og ekostisk stemning her. Folk stopper opp i store mengder og ser på oss. Ungene roper «Musungo Musungo!!» (Hvitinger). Et stykke på vei møter Janvier sin onkel Franck, en stor god bamse! De ga hverandre en stor klem og smilte bredt. Deretter spratt vi kjapt inn i en taxi, rushet til vårt katolske hotell. Simpelt, men koselig. Bygget der vi sover er nytt, men rett på andre siden er et annet bygg. Det er skittent og ødelagt etter krigene. Vi ser kontraster i vår egen bakgård. 

Mot kvelden var det middag hos Janviers familie. Det første du legger merke til når du kommer inn er en svær parabolantenne i hagen, og jeg mener SVÆR! Vi møtte onklene Adolf og Franck, «Søster», «Lillesøster» og mennenes koner. Vi spiste på afrikansk vis med henda. Maten besto av kylling, ris, fisk og saus. Senere kom høydepunktet og vi drakk Primus øl! Feeeel goood stemning. Ole Einar var noe skeptisk til maten: «Ehh kan jeg spise dette?». Samtalene dreide seg om utdanning, Kongo, øl og mye tull. Mot kvelden gikk Janvier og jeg en tur i mørket, forbi små hus, mørke skikkelser, og en stor hvit murveggen med blå skrift «UNHCR REFUGEE». Vi passserer en vakt, spør han om veien til en butikk, fordi vi trenger vann og får ikke kjøpt det i nærheten. Vakten viser oss vennlig videre, vi flytter mag-liten og følger lyset videre i mørket. Janvier sier: «Dette var så bra, før kunne  man ikke se på en soldat uten på bli redd og be om nåde!» Forandring fryder. Han fortsetter. «Før kunne man ikke gå ute i mørket, det kan vi nå.» Det er fred i Uvira. Vi avslutter kvelden med en cigar på «balkongen». Fram til nå føler jeg bare glede av å være her. Hyggelig folk, og « Jambo» overalt. Til nå er Uvira et rolig, behagelig sted. Dette er stedet vi ønsker å være, og kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å se mer av denne byen! 

 4 Juni. 

Endelig skal vi begynne å filme. Det er strengt ulovlig å filme uten tillatelse, og overalt finnes det soldater som passer på med et våkent blikk. Vi måtte skaffe oss filmpapirer. Janvier måtte tilbake til Bujumbura for å skaffe bagasjen som endelig var kommet til rette. På vei tilbake fikk han masse stress på grensa. Ble spurt mange spørsmål av grensevakten, og selv om alle papirer er i orden, prøver de offentlige tjenestemennene og skaffe seg noen dollar ved å gjøre ting problematisk for oss. 

Da Janvier kom tilbake dro vi til Uvira og besøkte Sikkerhet og Immigrasjonkontoret. Først gikk vi inn i et lite rom, på veggen hang en kalender med tittelen «The rise and fall of Saddam Hussein». Den gjorde iallefall nytten som kalender. Vi ble ført videre inn på et nytt kontor og fryktet at det ville bli vanskelig å få filmetillatelse. Ei dame satt bak trepulten foran oss. Hun satt høyt i stolen, hadde skarpe øyne, et par skjeggduster på haka. Hun våket over rommet med autoritært ansikt. Pulten var enkel og utstyret hennes det samme, ei blokk, en penn og noen papirer. Må innrømme jeg ikke følte vi var på et sikkerhetskontor. Etter å ha fortalt om prosjektet vårt, ba hun oss om å kalle henne «Mamma». Hun støttet oss fullt, ga oss tillatetelsen gratis og nå er vi i gang. Gleden var stor i gruppa for papirene,  og straks på utsiden dro jeg opp kamera og knipset vilt. «Mamma» var veldig opptatt av at det måtte skje utvikling i Uvira, folk må investere her. «Vi trenger folk med kunnskap». 

Deretter møtte vi Ordførereren, han var i samme grad positiv. Han fortalte at: «Nå er det trygt i Uvira, og i fredstid er det tid for utvikling.» Så med full støtte fra øverste hold kan endelig filming gå fra å være skjult til åpen!

Vi besøkte Prosjekt Uvira senteret for første gang. Janvier hadde med dvdér, blader, bøker, stereo og en skriver. Det så ut som et lite mini bibliotek, men masse plass og stort potensiale. Franck var glad for det Janvier ga, og viste oss planer for prosjektet videre. De skulle arrangere filmkvelder på søndager og ha språkkurs senere. Ute i hagen hadde de eksperimintert og dyrket fram hvete! Noe som er høyst uvanlig i Uvira, Janvier var overrasket og kunne ikke tro sine egne øyne. Prosjektet viste at de ansatte i stor grad fant på egne løsninger og ideer. Tre gutter jobbet der, blant annet en barndomskompis av Janvier, og alle jobbet frivillig. For å skaffe inntekt til senteret skal de ta penger for å ta kopier og datautskrifter. 

På kvelden kjørte vi og besøkte Janviers bestemor. Det er ikke gatelys i Uvira, men derimot preger parafinlampene nattbildet. I Norge lærer man å ha et langt blikk når man kjører, I uvira gjelder det motsatte. Bestemoren bodde sammen med flere andre i en liten jordhytte, omtrent som et kott i et norsk hus. Vi satt der inne på ministoler og pratet en stund. På utsiden var det knall mørkt, og når jeg først tok bilder av et par unger, dukket det opp et 20 talls andre unger fra alle mulige kroker! Stemingen var i taket, stressnivået mitt det samme:). 

6 juni: 

Dagen startet med et besøk til organisasjonen Sopadi, et senter for voldtatte kvinner. I Kongo er det mange voldtatte kvinner. Voldtatte kvinner blir  kastet ut av landsbyen sine. De er  traumatiserte, utstøtt av samfunnet, og/eller forlatt av mannen og må dermed ta hånd om barna alene. Gjerne opp mot 8 barn. Under krigen var det soldater som voldtok, idag etter krigen er voldtekt blitt en kulturell greie blant yngre menn. I landsbyene blir foreldre advart mot unge menn som er ute etter å voldta, alt fra små barn til gamle bestemødre. 

En sterk opplevelse å være her...

Kontrastene kommer på rad og rekke. Lunsjen ble nemlig spist på et ekslusivt sted. Det minnet om et sted for upper class poeple, ergo NGO folk. Under måltidet kom to agenter og førte  Franc vekk for å forhøre han om filmingen vår. Ryktene sprer seg. Men vi har papirene i orden, hakuna matata ;) 

Senere besøkte vi en skole i nærheten, intervjuet dem om skolesystemets tilstand. Generellt dårlig. Det er mangel på penger, ressurser og kunnskap. Folk tar utdanning men har ingen ting å bruke den på i ettertid. Det finnes ikke jobber. Lærere har problemer med å få utbetalt lønn.

Det neste på programmet var MONUC, FN styrkene i Kongo.  FN har sin egen UN-landsby nede ved Tanganika sjøen. Dette er tydelige bilder på et fattig konfliktfyllt land. Vi møtte en fyr fra Peru som snakket engelsk, fransk og svensk. Han var ivrig og ville ha oss med på både fest og oppdrag i felten, noe mulig fordi han var full allerede da vi møtte han. Vinflaska var tom. Ikveld blir det karaoke for alle penga, la oss se hvordan det internasjonale samfunnet fester i Kongo.

Før festen hos FN besøkte vi Janviers bestemor igjen. Det er sykt mange unger i dette området. «MOZUNGO!!», skrek de i kor. Vi lærte dem hode-skulder kne og tå-sangen  til stor begeistring. Nico ble den store kongen med sitt kamera, ungene gikk bananas. Veldig gøy opplevlse. En av ungene som plutselig sto i flokken var knall hvit, altså en albino. Han gikk også under kallenavnet Mozongo. Fikk dyp medlindenhet for ham. «Det er ikke lett å være hvit her» sa Janvier. 

Under besøket fikk jeg alle ungene til å synge høyt i kor: «Jamboooo Mozongoo, jamboo Muzongo!!» til Nico som sto å filmet. Det ble så høyt av alle ungene som sang at det tilslutt ble pinlig, så jeg fikk heller ungene til å synge «Jambo Nico!!» De sang for full hals, skikkelig barnekor. Etterpå løp ungene oppover i gaten og sang videre «Jambo Nico.» Tilslutt når vi kjørte avgårde løp ungene etter oss, en hadde festet seg på bilen og prøvde snike seg med. Men vi ristet han av med et dunk, ooops:) 

FN – festen:

Ved inngansdøra kom en FN-bil full av små afrikanske pene jenter, vi tenkte våre tanker om hvorfor de var hentet inn. Inne gikk karaoken på full guffe. Det verste jeg har hørt i mitt liv, den ene etter den andre mer horribel enn den andre. Oscar, duden fra Peru som var sikkerhetsansvarlig sang for full hals, og endte tilsutt etter hva vi har hørt i slagsmål. FNs -sikkerhetsansvarlig på sitt beste. Puben var full av afrikanere, ingen hvite uten om oss og Oscar. Men vi rulet karaoken, Nico dro til med «Africa» av Toto. Før det sang jeg og Nico «Smooth Crimminal» med Michael Jackson ( Nico dro en moonwalk), Ole einar og Janvier sang «billi jean», og jeg dro på med «California Love». Hadde vel aldri trodd at vi skulle synge karaoke med FN-soldater i Uvira i Kongo...

Bilder!

Bilder vil være å finne på gruppen: "tilbake til Uvira" på facebook. 

Bilder

Dag 1

Dag 1: Burundi: 

Vi landet med ett brak på enn svart asfaltklatt i Bujumbura. En asfaltklatt som klart skiller seg fra resten av veiene i byen, om det i det hele tatt kan kalles veier. La meg være helt klar: Bujumbura er hovedstaden i Burundi, som er nabolandet til Kongo. Vi skal være her 1-2 dager før vi drar til Kongo. Fra visum-posten så Janvier igjen sin familie gjennom gittrene som skilte oss fra dem. Vi skaffet oss visumet og skulle bare hente bagasjen. Men typisk så manglet alle en bag hver, tilfeldig? Neppe. Nico mistet alle klæra sine og mallariapillene, Janvier mistet en stappa sekk med bøker og teknisk utstyr han skulle gi til prosjektet sitt. 

Ellers møtte vi et samfunn preget av et strengt byråkrati. Det er kort mellom FN-bygningene i byen, EU har gjerdet seg inn her, og en flokk NGOèr. Levestanderen virker overraskende bra, liten virkelig fattigdom. Tar man opp kamera for å ta bilder blir man fort advart. Ei dame, politisk flykning fra Somalia, kom bort til meg og snakket engelsk: - Sir, you must not take picture here, this is not like your home. Here there is a bad govermnent and they will make alot of trouble for you if  they see you take picture in public, there is different here». Jeg takket for rådet, men lærte ikke av det ettersom jeg utover dagen fikk kjeft fra flere hold for å ta bilder. 

Bujumbura har lenge vært i krig. Det er opprørere som gjemmer seg oppi fjellene. Derfra drar de på krigertokter ned mot byen. Regjeringshæren jager de opp i fjellene igjen, der de blir borte for en stund. Så kommer de tilbake. Seneste for tre uker siden. Bongo, Janviers fetter som er student i byen, forteller at de har blitt vant til krigsituasjonen.- "Mens man hører skudd og kamper, går folk i gatene og hverdagslivet går sin gang." Så forstetter han: - «Når vi forrige gang så helikoperet fly for å bombe områder i fjellet, var vi samlet mange på gaten å kikke på. Det var spektakulære scener, akkuratt som en film. Vi telte 1,2,3,4 for bombene som smalt. Vi tilpasser oss krig.» 

Neste stopp: Kongo!

Høsten 2007 begynte planleggingen av dokumentarfilmen "Tilbake til Uvira". Etter intens og utrettelig jobbing har vi endelig fått finansiert prosjektet takket være støtte fra Norad, Frifond og Cultiva. Vaksinene er satt og flybillettene i lomma, så den 2 juni drar vi til det noe ukjente landet Kongo.

En liten definisjon er grei av avklare, med "vi" så mener jeg som følger: Tom Nicolai Kolstad, Ole Einar Aas, Christian Slaaen og Janvier Nzigo.

Det er sistnevte, Janvier, filmen vil bygge på. Janvier, eller Jan Ivar som vi kaller han på norsk, er flykning fra Kongo. Han har vært igjennom to borgerkriger og vært vitne til en konflikt som kostet næmere 5 millioner mennesker livet. Kongo, som ofte Afrika ellers, er et land som ikke er viet mye oppmerksomhet i norske medier, til tross for at det er et av Afrikas største land, og bærer en av historiens verste blodbad på sine skuldre. I 2006 holdt Kongo sitt første demokratiske valg. Tilstanden idag er stort sett stabil. Janvier driver sitt eget hjelpeprosjekt, et kunnskaps og kultursenter, i hjembyen sin Uvira. Vi ser alle frem mot en spennende reise.

Er vi heldige, håper vi å kunne oppdatere denne bloggen jevnlig under reisen så vi kan fortelle litt om hva vi opplever. Dette er Ole Einars første tur utenfor Europa. Vi vil følge hans situasjon nøye!

- Uvira Teamet. (Kan jeg kalle oss det?)